


Det var en gang en kvinne som forsøkte å drepe naboens barn
Anja skriver:
Det var umulig for meg å gå forbi denne tittelen da jeg fant den på hylla. Og det viste seg at innholdet leverte og vel så det, på tittelens noe uhyggelige premiss! I disse19 historiene lar Ludmila Petrusjevskaja seg klart inspirere av eventyret og fabelen. Underlige situasjoner, døde som går igjen, og noe drømmeaktig preger mange av tekstene; ofte stilles menneskene overfor voldsomme valg eller uforutsette, uforståelige hendelser. Og som med alle gode eventyr (og noen gode skrekkhistorier), lodder Petrusjevskaja i dypet – hun utforsker menneske, moral og konsekvenser. Det eventyraktige og uhyggelige balanseres av presise og realistiske menneskeskildringer.
En samling som vekket nysgjerrigheten og satte tannhjulene i gang hos meg! Ikke minst er den, med sine 19 korte fortellinger, perfekt å ha med på bussen, venterommet og i lunsjpausen (om du, som meg, liker å leve eremittlivet iblant.)
Vil samtidig tipse om at vi har Det var en gang en jente som la an på svogeren sin, og så hengte han seg, som er en lignende samling fortelling fra samme forfatter.

Spadework for a Palace
Regine skriver:
Om du ikke har fått nok av László Krasznahorkai, nobels litteraturpris vinner, så kommer det nok en anbefaling av ham og denne gangen blir det en kort liten sak for deg som har lyst til å gjøre et forsøk på å lese verdens lengste setning, noe som sikkert høres ut som en spøk, men det er det altså ikke, fordi mannen bruker ikke et eneste punktum i denne boka og det kan jeg si det er en opplevelse bare det, for du får lite pustepauser, men mye å tenke på i denne teksten, som da tar for seg en bibliotekar, noe vi bibliotekarer alltid syns er gøy å lese om, men denne mannen er helt uinteressert i at lånere skal komme inn på biblioteket, noe vi, kjære låner, selvfølgelig ikke finner oss enig i, for vi har veldig lyst til å ha deg her og at du skal komme inn for å låne denne boka om en manns vei inn i galskapen.

Franz Kafkas dagbøker
Anja skriver:
Det er noe med dagbøker som appellerer til meg – og nei, det er ikke bare til min indre snushane! Det gjelder spesielt forfatterdagbøker. Ikke bare er mange av dem (naturlig nok) fantastiske skildrere av natur, miljø og menneskene rundt seg; i dagbøkene finnes ofte spor, utkast og tanker rundt litteraturen de ellers har skrevet.
Kafka er en av disse fascinerende dagbokskriverne. Han skildrer ytre omgivelser; venner, familie, litteraturen han leste og de kulturelle opplevelsene han hadde. Ikke minst bakser han med sine indre demoner: skrivetalentet, som er stort, men slår knute på seg; sin stadig skiftende følelse av lykke og ulykke; ungkarsliv, kjærlighet og sykdom. Om du også er nysgjerrig på mannen bak noen av de mest omdiskuterte og tolkede verkene i litteraturhistorien; her er en flott mulighet til å se hva som foregikk bak teppet – noe Kafka for øvrig gjorde støtt og stadig, da han var en skikkelig teater-entusiast og hadde mange venner i miljøet. Som du også kan lære mer om i denne boka!

Kazarenes leksikon
Tony skriver: Denne forunderlige romanen består av tre leksika -- et jødisk, et kristent og et islamsk -- som alle omhandler skikker, skikkelser og begreper knyttet til folkeslaget Kazarene. I motsetning til en tradisjonell handling er boka ment å leses som et faktisk leksikon, der man hopper mellom de forskjellige oppslagsordene etter hva man har lyst til å lære mer om, og det som gjør dette ekstra interessant er hvordan de samme oppslagsordene kan dukke opp flere steder med vidt forskjellige beskrivelser eller fortolkninger. Legg til at leksikaene er skrevet, redigert og kommentert over hundrevis av år, og det blir enda vanskeligere for leseren å komme frem til (den såkalte!) sannheten om Kazarene og hvordan det gikk med dem. Dette er den perfekte romanen for deg som interesserer deg for forholdet mellom det historiske og det mytiske, leserens meddikterrolle og eksperimentelle fortellerformer.
Vi har begge versjonene av romanen, den mannlige og den kvinnelige, og det er ett eneste avsnitt som skiller disse fra hverandre.

Sarajevos roser
Anja skriver:
Sarajevos roser er betegnelsen på en type minnesmerker man finner i hovedstadens gater; arr i asfalten etter dødelige granatnedslag under Bosniakrigen. Gropene er malt over i rødt, ligner både blodspor og en slags blomsterform, og er en påminnelse om ikke å glemme de døde. Inger Skjelsbæk retter imidlertid fokuset mot de levende i denne høyst lesverdige, men opprivende boka. For om de flest av oss har hørt om massakren i Srbrenica i 1995, er det kanskje færre som har hørt om Foča; en liten landsby utenfor Sarajevo, hvor muslimske kvinner og jenter ble internert i en sportshall og seksuelt misbrukt på det groveste. Brått var en tidligere nabo, en venninnes far, eller en klassekamerat blitt et monster. Hvordan lever man videre etter slike opplevelser?
Det er disse kvinnenes skjebner som er Skjelsbæks hovedfokus i Sarajevos roser. Hun har i mange år forsket på krig og kjønn, og kombinerer ekspertise med en evne til å nå den allmenne leser. Ved hjelp av samtaler med flere av kvinnene, personlige anekdoter, historiske fakta og rettsdokumenter viser hun hvordan kvinnekroppen har vært, og fortsatt er, en systematisk del av slagmarken i verdens kriger. Det er grusomme historier, men Skjelsbæk er en respektfull og formidlingssterk veiviser.
Anbefales til alle som vil lære mer om krigen i Bosnia, spesielt kvinnenes opplevelser, hvilke ringvirkninger den fikk i Europa og hvordan konflikten lever videre i befolkningen den dag i dag.