Én ting er å rense et revehi, en annen å hente en mann til blokken! Ordene er prostens, fortellerens overordnede, og er på sett og vis bokens handling i komprimert form.
Boken "Svartfugl" har sin plass som kriminalroman, men er mye mer enn det. Den har krimsjangerens spenningsoppbygging uten å gå på akkord med fortellingen om mennesket og det menneskelige drama. Dette satt i inn i ei historisk ramme så dyktig forfattet at tidsdistansen på to hundre år nærmest forsvinner. Det er som en puster i samme atmosfæren som bokens karakterer – i nåtidig da-tid. Kjenner ydmykelsen brenne. Fornedrelsen svi. Skammen gløde. Sorgen kvele. Angsten lamme. Fattigdommens beiske smak i munnen …
Forfatteren bruker tema som kjærlighet og begjær, skam og skyld og bryner disse mot maktsyke og tukt, fornedrelse og straff. Det er øvrighet mot allmue. Grusomme handlinger på begge sider. Men skyld og uskyld – er det like lett å fordele som svartfuglens (alke) fjærdrakt, svart overside og hvit underside …?
Handling og tema er vevd inn i et symbolmettet og metaforisk språk som først og fremst springer ut av den islandske naturen. Det maner fram kraftfulle, vakre og slående bilder. Og gir romanen en særegen atmosfære med en fortettet og illevarslende klangbunn.
Og natten gikk. Denne natten, som var som en avgrunn av elendighet, gjennom dens blodsprengte mørke glimtet svakt håp og tro kun som fjerne stjerner, som disse frosne og glødende kloder våre blinde drømmer og matte øyne fortvilet flakker om. (s.197)
En annen svært effektfull fortellerteknikk Gunnarsson bruker, er følgende utsnitt et eksempel på:
Så en morgen – i bitende vinterkulde – var de tre barna borte. De var borte!
De måtte ha sneket seg ut av sengene, midt mellom der arbeidsfolket sov. Det var nesten ikke til å tro, ingen hadde hørt noe til dem. Hvor hadde de gjemt seg?
De ble funnet på isen, Gisle druknet i en råk, dukkene ihjelfrosset hånd i hånd ved siden av den. (s. 100)
Noen få, relativt korthugde setninger som kulminerer i et (kanskje litt uventet) rystende bilde, og setter en støkk av stivfrosset gru i (den mottagelige) leseren.
Det lille mennesket.
I relieff mot den vakre, ville og voldsomme naturen. Råskapen. Utenfor og i mennesket.
En av mange romaner.
Men én du ikke glemmer så lett …