Ikke nok med det, han gir gode tips til hvordan vi kan ta arbeidshverdagen tilbake!
Digitalisering er i vinden. Banker og næringsliv har for lengst tatt i bruk digitale løsninger, og skal man tro enkelte digitale samfunnsspådommer, har vi snart verken penger i form av sedler og mynt eller butikker å bruke dem i. Det offentlige Norge kommer etter. Regjerningen har fremmet en digitaliseringsstrategi som skal føre det offentlige Norge inn i ett digitalt samfunn: «Digitalisering av offentlig sektor skal gi en enklere hverdag for innbyggere, næringsliv og frivillig sektor gjennom bedre tjenester, mer effektiv ressursbruk i offentlige virksomheter og legge til rette for produktivitetsøkning i samfunnet.»
I korte trekk er ideen at Norge som samfunn i framtiden skal produsere like gode eller flere tjenester med mindre ressurser enn vi gjør i dag. Veien til saligheten går gjennom opprettelse, bruk og gjenbruk av digitale data. Digitale data er den nye oljen! Tungvinte analoge prosesser skal forenkles og erstattes av effektive digitale løsninger der tjenesteytere, brukere og systemutviklere kan ri sammen inn i solnedgangen etter endt systemutvikling og -innføring. Men er det nå så sikkert at digitalt=effektivt?
Alle som har hatt en arbeidsdag i samspill med et IT-system har på ett eller annet tidspunkt forbannet seg over et jævla drittsystem som er mer til plage enn til hjelp. Jeg sier alle – ikke fordi alle IT-systemer er drittsystemer, men fordi antallet IT-systemer folk må forholde seg til i løpet av et yrkesliv, er så høyt at sjansen for at noen aldri har møtt et drittsystem er minimal. Hvordan ble det slik?
Jonas Söderstöm har identifisert åtte grunner til at brukere av IT-systemer er stresset. Han beskriver manglende standardisering, dårlige grensesnitt og den skammelige mangelen på opplæring med treffende eksempler som framkaller hoderysting og latterhikst. Jævla drittsystem er kanskje ikke ment å være en komisk bok, men jammen er det fornøyelig lesning! Söderström gir en god beskrivelse av hvordan vi havnet i denne situasjonen. Det er et annerledes svarteper-spill der vi alle får en bit av kortet: En stor del av forklaringen ligger i at vi sjelden får mer enn det vi bestiller. Vi som skal kjøpe et nytt IT-system vet sjelden hva vi behøver, og kravspesifikasjon er et ord som er egnet til å skremme fanden på flatmark.
Vi ønsker alle et IT-system som gjør arbeidslivet enklere, men de færreste av oss har kartlagt arbeidsprosessene så godt at vi forstår hvilke grep som faktisk forenkler dem. Vi klarer ikke å løfte blikket fra behovene tilknyttet et enkeltsystem, til å benytte standardiserte krav for enhetlige løsninger på oppgaver i alle systemene organisasjonen bruker: For eksempel kunne en organisasjon stille som standard krav til IT-system at feilmeldinger skal være på norsk i en tekst som er forståelig for brukeren. Söderstöm mener at kjøpere ikke engang klarer å formulere hvilken effekt vi vil ha ut av IT-systemer på en måte som gir leverandøren tydelig veivalg i utviklingen. Naturligvis ligger ikke alt på bestilleren: Dårlig programmering, fragmentert utvikling, og ikke minst, manglende testing med alle relevante brukere av IT-systemer forklarer mye. For å ikke snakke om den skammelige mangelen på opplæring! Hvordan kan vi som arbeidsgivere forvente at innføring av nye IT-systemer skal gi effektivisering, når brukeren stadig oftere blir overlatt til å klikke seg gjennom en standardisert, digital opplæring som ikke gir svar på halvparten av det brukeren lurer på? Når mistet vi troen på sammenhengen mellom effektivitet og god, brukertilpasset opplæring?
Det beste med Söderströms bok er at han retter fokus mot et mer menneskelig arbeidsliv: Spørsmålet om digitalisering og effektivisering av arbeidsprosesser dreier seg om mer enn klikk i en programvare: Dypest sett dreier det seg om strategisk kompetansestyring og tjenesteutvikling i organisasjoner - hvordan skal vi løse oppgaver og hvem skal gjøre det? Og ikke minst – er organisasjonen og brukene tjent med en slik utvikling? Det finnes ennå ikke mye forskning eller litteratur som fokuserer på digitalisering i menneskelig perspektiv. Derfor legger jeg til en anbefaling av en digital antologi som ligger åpent tilgjengelig på Cappelen Damms løsning for åpen forskningspublisering: «Digitalisering i sykepleietjenesten – en arbeidshverdag i endring», redigert av Ragnhild Hellesø og Rose Mari Olsen. Kapitlene er ført i tastaturet av en rekke fagpersoner og forskere innen helsetjenesten, og forholdene de beskriver gir et menneskelig perspektiv på digitaliseringen.
Det sies at for å bygge kunnskap innen et felt, lønner det seg å lese mer enn én bok. Forhåpentligvis finner vi alle veien til mer litteratur om digitalisering, strategisk kompetansestyring og organisasjonsutvikling i tiden framover.
Tekst: Johanne Lunga, byarkivar