Det finnes utallige bøker om løping, enten det handler om løpingens historie, trening og teknikk, steder å løpe eller selvbiografiske historier. Her er et (lite) utvalg:
Løping: en verdenshistorie
Denne boka fra 2008 av Thor Gotaas er en norsk løpeklassiker. Boka tar for seg (nesten) alt som handler om løpingens historie, fra de tidligste budbringerne til dagens jakt på grensen for hvor fort mennesket kan løpe. Den forteller om det gamle Egypt der faraoen løp for å bevise sin vitalitet og bevare makten, og om norske vikinger som trente ved å løpe om kapp med hester og for å bekjempe alderdommen. Boka handler om hvorfor vi løper, business og doping, spennende anekdoter, om bløffmakere, løping i Afrika, OL og maraton, krig og fred og alt imellom. Og den har selvsagt et eget kapittel om Ingrid og Grete. Morsom, lærerik og mangfoldig. En nesten usannsynlig verdenshistorie og en suveren kombinasjon av full oversikt og små detaljer. Boka er oversatt til mer enn 17 språk og kommer stadig i nye opplag.
Løperkongens skygge: Fra Paris til Moskva i fotsporene til Mensen Ernst
Nordmannen Mensen Ernst fikk sitt eget kapittel i Gotaas’ bok. Men hans historie er også bakteppet for Løperkongens skygge: Fra Paris til Moskva i fotsporene til Mensen Ernst (2019) av Geir Stian Ulstein. Mensen Ernst (døpt Mons Monsen Øhren) levde fra 1795–1843, var født i en husmannsfamilie i Fresvik i Sogn og dro til sjøs rundt 1812. Han regnes som tidenes største langdistanseløper, og Norges første profesjonelle idrettsutøver. 25. juni 1832 kom han sårbeint og utslitt fram til Moskva. Han hadde vunnet et veddemål ved å springe fra Paris til Moskva på under 15 dager-det vil si at han løp 190 km i døgnet. Er historien sann? Den er i alle fall utrolig og fascinerende. Mensen Ernst var uansett et fenomen uten sidestykke. Thor Gotaas skriver i forordet at «Sannsynligvis har en kombinasjon av sannhet og overdrivelser smeltet sammen til en av løpehistoriens største legender.» Ei bok som får stor betydning for forfatter Geir Stian Ulstein og hans løpemakker Øyvind Torp, er Født til å løpe av Christopher McDougall. Her nevnes også Mensen Ernst, og Geir Stian spør om ikke de også skal løpe fra Paris til Moskva. Øyvind svarer ja med det samme. Bare utfordringene er store nok, sier han alltid ja. Men utfordringene med dette prosjektet viser seg å bli større enn bare å få tid til trening mellom familie og jobb. Øyvind får vite at han har kreft, men han bestemmer seg for å prøve å slå tilbake med operasjoner, kosthold og trening. Og de kommer seg til start i Paris. Deretter løper de over et kontinent fylt av blodig historie og følger ikke bare i fotsporene til Mensen Ernst, 7 maraton på 14 dager, men også i hesteskoavtrykkene etter Napoleons armé og larveføttersporene til Hitlers panserstyrker. Og samtidig utforsker de akilleshælen til folkesykdommen kreft.
Livsløp: Ei bok om å springa, og alt det kan føra med seg
Livsløp: Ei bok om å springa, og alt det kan føra med seg (2017) av sosiolog og skribent Andreas Hompland er ei underholdende (spesielt for løpenerder) og filosofisk bok som handler om hvorfor så mange mennesker liker å løpe, og å løpe langt. «Å leva det er å elska å springa; å springa det er å leva,» skriver han. Som 70-åring hadde Andreas Hompland sprunget nesten 100.000 km. Han er avhengig av to ting: løping og nikotin. En uvanlig kombinasjon, kanskje. I denne boka tar han leseren med på ei reise inn i løpingens fascinerende og avhengighetsskapende verden. Med humor og sting svinger han innom alt fra langdistanseløpingens ensomhet til sosial samløping, hvorfor ekte løpere aldri jogger og en hyllest av den kjederøykende og bajerdrikkende dansken som hadde den beste maratontiden på norsk jord. Her siteres både Arne Næss, Olav H. Hauge, Camus med flere. Litt polemikk mot favorittforfatteren Murakamis tvangsløping får vi også. Moralen hos Hompland er «å halda igjen for å holda ut og bli gamal saman med løpinga». Og gjør det av glede, ikke av tvang. Han har ett råd til de som tenker på å melde seg på maraton: Hvis du kan la det være, så la det være … Men selv om han hevder at maraton er meningsløst, er det også en metafor på selve livet: «det er noe å strekka seg mot og koma gjennom.»
Poverty Creek Journal
Haruki Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping (2010) er kanskje ei av de mest kjente bøkene som kombinerer løping og litteratur, men til slutt har vi en liten gjemt perle for de som liker både løping og litteratur. Thomas Gardner var 58 år og professor i engelsk litteratur ved Virginia Tech da han ga ut Poverty Creek Journal i 2014, ei liten bok på 54 sider. I 52 korte, poetiske essay beskriver han hva som går gjennom hodet hans mens han løper sin daglige runde, fra januar til desember. Gardner kombinerer ei tradisjonell løpedagbok-tid, distanse, dagsform, treningsmål-med refleksjoner rundt litteratur og forfattere. Den indre dialogen om vær og vondter, men også om sorg og savn, tragedier og tiden som går, fører han med Emily Dickinson, Wallace Stevens, Robert Frost, Susan Howe, Seamus Heaney, Virginia Woolf, Thoreau, Wittgenstein, Melville, Whitman … I det første essayet skriver han: «My right calf is still a little stiff from where I strained it last week doing mile repeats in the cold. Just enough to not let me out of my body.» Men så fortsetter han med: “When Emily Dickinson writes about Jacob, she never mentions his limp.» Gardner sammenligner tankene sine mens han løper med blåhegrene han av og til ser på ruta si langs Poverty Creek: “[they] rise and rattle, spread their wings, legs trailing them over the pond.» De er så flyktige som en idé i en drøm – «a kind of un-retraceable wandering.» Men det er nettopp det Gardner gjør i Poverty Creek Journal – den forfølger en form for tankevandring og skaper noe vakkert og meningsfylt av et vanskelig år.
Skrevet av Silje.