Virginia Woolfs Til fyret er kjent for å være hennes mest selvbiografiske roman og regnes som et moderne mesterverk. Boka ble publisert i 1927, og kom på norsk for første gang i 1948 under navnet De drog til fyret. Denne tittelen kan gi leseren en falsk forhåpning om et visst ytre hendelsesforløp, som var helt i tråd med datidens forventninger til romanen som sjanger. Men Virginia Woolf lover leseren sjelden noe; i hennes bøker kan veien gå hvor som helst, men antakelig ikke den veien verken leseren forventer eller den gjeldende sjangerestetikken ønsker.
På det ytre planet møter vi fru Ramsay, hennes mann, sønnen hennes James og de andre barna, malerinnen Lily Briscoe, og en rekke andre bekjente av familien. Det er den unge studenten Charles Tansley og poeten Augustus Carmichael for å nevne noen. Vi befinner oss i familien Ramsays sommerhus, på Isle of Skye i Hebridene, rett utenfor vestkysten av Skottland. De diskuterer en mulig dagstur ut til et fyr, og planen er å dra den påfølgende dagen. Været diskuteres, lille James får både forhåpninger og blir skuffet, alt ettersom han prater med moren eller faren. Dette utgjør det første delen av romanen som også symboliserer den gamle tiden, under viktorianismen, før krigen. Siste del representerer den nye tiden, etterkrigstiden og modernismen, og midtdelen blir da krysningspunktet mellom de to.
Men største delen av romanens innhold skjer i personenes bevissthet. Fortelleren forflytter seg fra den ene personens perspektiv til den andre, så sømløst at man nesten ikke legger merke til skiftet. Det er som å se inn i et slags kaleidoskop; inn i en kakofoni av stemmer, som det jo blir til slutt, bare ikke på den svimlende måten siden alt skjer helt rolig og under full kontroll av den som fører pennen. Denne flertydigheten av stemmer, tanker, dialoger og indre monologer, maler til slutt fram personer som føles som ekte mennesker med likhetstrekk med noen man kjenner. De er motsetningsfulle og får din sympati eller manglende sympati alt ettersom hvem som snakker. Bildet av karakterene males gradvis fram, og de blir mer og mer komplekse.
Til fyret er på den ene siden et komplekst generasjonsdrama med første verdenskrig som omdreiningspunkt, på den andre siden en studie i menneskelig psykologi. Den tar opp mange tema; hva en kvinne skal være, om frihetslengsel og trangen til å bryte med forventningene. Om tiden som går og hvordan fastholde meningen i livet når alt til syvende og sist oppløses. Gjennom malerinnen Lily Briscoe, som er 33 år og ugift, tar romanen også opp kunstnerrollen.
Virginia Woolf lar seg i likhet med sine karakterer ikke kategorisere eller oppsummere. Å lese hennes flertydige og nyanserike tekster, hvor setningene er lange og innfløkte med innskutte bisetninger, er krevende fordi det motsetter seg både forventning om tempo og handling og enkle svar. Det krever at du har god tid til å reflektere underveis, og at du er til stede i teksten. Sånn sett er det å lese Virginia Woolf en øvelse i å lese tekstnært, på setningsnivå. Å være her og nå, i leseakten. Som en øvelse i mindfulness.
Å lese Virginia Woolf er for undertegnede en øvelse i å forstå, og å sette seg inn i et annet hode enn ditt eget. Å lese en tekst som får hjernecellene til å virke og en kjærkommen motsetning til det tabloide, det lettfattelige, oppsummerende, konkluderende som vi får servert daglig gjennom den medieverden vi lever i hvor alt skal gå så fort. Hvor alt skal virke etter hensikten og det ikke skal koste en kalori å oppfatte budskapet. I mange kontekster kan denne forenklede måten å presentere informasjon på, ikke bare bli misvisende, eller rett og slett feil, men det kan også bli farlig. Vi trenger nyansene, alle de grå sjatteringene. Vi trenger å stadig prøve å sette ord på det som skjer, selv om det kan være veldig vanskelig å få det til. Kanskje det er ekstra viktig akkurat i den materien som virker helt ugjennomtrengelig. Og kanskje har klassikerne en særlig evne til å føre oss gjennom krattskogen.
- Skrevet av Anne K.