Annie Ernaux selv beskriver tekstene sine som en sosiologisk øvelse. Hennes metode er å skrive helt ned til beinet; renskåret og nøkternt. Fraværet av patos gjør innholdet mer potent, ikke mindre.

Fem bøker stilt opp mot en vegg. Foto.

Annie Ernaux selv beskriver tekstene sine som en sosiologisk øvelse. Hennes metode er å skrive helt ned til beinet; renskåret og nøkternt. Fraværet av patos gjør innholdet mer potent, ikke mindre.

Siste oppdatering 04. sep 2021, kl. 11:52

Publisert 03. sep 2021

«Og det egentlige målet for livet mitt er kanskje bare dette: at kroppen min, følelsene og tankene mine skal bli til skrift, det vil si noe forståelig og allment, at tilværelsen min skal smelte helt sammen med tankene og livet til andre.»
(Hendelsen, s. 79)

Annie Ernaux er en av Frankrikes største forfattere, og takket være Gyldendals nyoversettelser av hennes tidligere romaner, og hennes nyutgitte bøker, har hun nå også fått seg et betydelig navn i Norge. Ernaux debuterte i 1974 som 34-åring, og har siden da skrevet over 20 bøker.

Ernaux ble født i 1940 i Normandie, nord i Frankrike; en landsby preget av landbruk og industri. Familien består av en mor, en far og henne selv. De tilhører en fattig arbeiderklasse og lever under svært fattigslige kår. Foreldrene driver sin egen landhandel med kafé hvor Annie vokser opp. Moren og faren er opptatt av at Annie skal få det bedre enn dem, at hun skal få flere og bedre muligheter yrkesmessig og økonomisk. De oppmuntrer henne til å skaffe seg en intellektuell utdannelse. Og Annie reiser ut, hun studerer litteratur og hun får seg jobb som lærer og blir etter hvert også forfatter.

Bøkene til Ernaux tar utgangspunkt i hennes egne opplevelser. Det er hennes egen far og mor hun skriver om, sin egen illegale abort, hennes egne minner fra en sommer i 58. Hun tar opp temaer som klasse, kjønn og seksualitet, og det gjennom en tidslinje som spenner fra etterkrigstiden og arbeiderklassens fattige kår, gjennom en økende industrialiserings- og demokratiseringsprosess fram til vår moderne tid. Ernaux er tett på fenomenene og har samtidig en avstand til det hun skriver om. Hun er opptatt av de sosiologiske faktorene som preger den tida vi lever i, og av hvordan de igjen påvirker menneskene. Hvordan vår bevissthet blir formet av de gitte omstendighetene vi lever under. Hva er det som gjør oss til de hele menneskene vi er?

Annie Ernaux selv beskriver tekstene sine som en sosiologisk øvelse. Hennes metode er å skrive helt ned til beinet; renskåret og nøkternt. Eller «flatt» som hun kaller det selv. Hun skifter også stadig perspektiv; hun er tett på og langt fra. Det egosentriske og individuelle blir universelt og allmenngyldig. På den måten skaper hun en erkjennelse i oss; ordene hun bruker setter språk på erfaringer vi også har.

Far/En kvinne

«Jeg har visst en stund at det er umulig å skrive en roman. For å fortelle om et liv underlagt nødvendighetens lov har jeg ikke rett til å innta kunstnerens holdning, heller ikke til å forsøke å lage noe «spennende» eller «rørende». Jeg samler sammen ordene, bevegelsene, fars smak, de begivenhetene som betydde noe i hans liv, alle de objektive tegnene på en eksistens som jeg også har tatt del i.»
(Far/En kvinne, s. 17)

La Place (Far) fra 1983 regnes som Ernaux sitt litterære gjennombrudd. Med denne romanen får hun en plass i den franske litterære offentligheten. Faren til Annie ble født i Lillebonne; en industriell havneby hvor han vokser opp som del av en stor og fattig arbeiderklasse med betydelige sosiale problemer. Ernaux rekonstruerer farens liv, et liv preget av nødvendigheter der man ikke har uendelig med valg. Han vokste opp i et fattigslig hus uten strøm og med innlagt vann og jordgulv og ble tidlig sendt ut for å arbeide på gården.

Faren ønsker å komme seg vekk fra gårdslivet og lykkes etterhvert å få seg en jobb som fabrikkarbeider i byen. Det er også her han treffer Annies mor. Bare det å bevege seg fra gårdsliv til fabrikkarbeider ble regnet som en klassereise i seg selv. Moren og faren tar steget ytterligere videre når de starter opp landhandel med kafé. Foreldrenes livsverden var preget av at det fantes ulike klasser ordnet i et hierarki og det fantes ulike koder knyttet til disse. Det fantes også alltid en frykt for å falle tilbake. De hadde forflyttet seg opp fra en lavere klasse, men mulighetene var fremdeles begrenset og det var lett å trå feil. Å stikke seg ut var forbundet med å fare, å være for ambisiøs det samme. Noe Annie stadig fikk høre.

I En kvinne/Une Femme er det moren det handler om. Selv om foreldrene på sett og vis hadde noenlunde lik bakgrunn, var moren opptatt av at hun tross alt var oppvokst i en by, om enn en liten og ubetydelig en. Hun beskrives av Ernaux for det meste helt nøkternt, noen ganger med varme, noen ganger med kjølighet. Hun beskrives som høylytt, som en som tok litt stor plass, og som manglet forfinelse, men som samtidig var bevisst sin klassetilhørighet og hadde et ønske om å være bedre enn sin klasse. Og som satte bøker og det skrevne ord veldig høyt.

«Kvinnen fra disse årene var vakker, med håret farget rødt. Hun hadde kraftig, vidtrekkende stemme, ropte ofte på en ubehagelig måte. Hun lo mye også, en dyp latter som blottla tennene og gommene.»
(Far/En kvinne, s. 101)

Moren behandlet datteren som en som fortjente å heve seg over arbeiderklassen, samtidig var hun den som passet på at Annies skjørtelengde var anstendig og at hun generelt holdt seg innenfor de moralske kodene som gjaldt. De fleste av dem gikk ut på hvordan man skulle te seg som kvinne. Ernaux beskriver denne dobbeltheten, hvordan hun ble skyvet ut med kjærlig hånd av foreldrene, men samtidig møtt med fordømmelse når hun ikke innfridde normer og konvensjoner.

Moren er den av foreldrene som bruker språket aktivt for å løfte seg over den klassen hun er i. Hun har en sterk bevissthet rundt dette med språk og klasse og hun blir også veldig stolt av datteren etterhvert som hun blir voksen, og får seg en god utdannelse, et respektabelt, intellektuelt yrke og blir «godt gift» med en mann av samme kaliber. I sin alderdom, som enke, flytter moren også inn med Annie og hennes familie. Ernaux beskriver i boka hvordan moren sliter med å finne sin rolle i deres hjem; hvordan hun til irritasjon for Annie underordner seg henne og ikke klarer å lage et liv for seg selv, men i stedet fyller rollen som den som sørger for de huslige syslene.

Bestill Far/En kvinne hos biblioteket

En lidenskap

«Da jeg var barn, trodde jeg at luksus besto i pelskåper, lange kjoler og villaer ved sjøen. Senere trodde jeg det var å leve et intellektuelt liv. Nå virker det som om det også betyr å kunne oppleve en lidenskap for en mann eller en kvinne.»
(En lidenskap, s. 62)

En lidenskap, eller Passion simple som den heter på fransk, kom ut i Frankrike i 1991. Utgitt for første gang på norsk i 2018. Denne lille romanen på 62 sider, omhandler som tittelen avslører, et altoppslukende kjærlighetsforhold som tar form av ren besettelse. Ernaux skildrer den nærmest maniske besattheten av A.: at hun venter i det uendelige på at han skal ringe, hun ser på alle gjøremål, som ikke er denne ventingen, som irrelevante og i veien. Hun ønsker heller at flyet hun sitter på skal falle ned enn at det ikke skal bli noe av neste stevnemøte. Forholdet til A. er det eneste som gir mening. Hun beskriver i detalj nytelsen i å planlegge neste møte; innkjøp, antrekk, alt er omhyggelig planlagt. Hun beskriver angsten for alt som kan komme i veien fra å treffe han. Hun bretter ut lidenskapen slik hun opplevde den, uten skam. Det er først i retrospekt, sier hun, at skammen oppstår. Det er avstanden til stoffet, og tanken på at dette faktisk skal utgis, tanken på bedømmelse fra omverden, som vekker skammen.

Den tilstanden hun var i, beskriver hun som en slags uskyldstilstand, og en unntakstilstand, som har lært henne noe i etterkant. Hun sier det slik: uten at han vet det, har han knyttet meg fastere til verden. Å være så fullstendig hengiven og oppslukt av et annet menneske, som hun var, er en gave.

I En lidenskap legger Ernaux vekt på det sanselige. Hun kobler skriften til det erotiske, og sier at «Skrivingen burde strebe mot dette, denne følelsen som seksualakten framkaller», «den samme angsten, det samme sjokket, en opphevelse av den moralske fordømmelsen». Lidenskapen og det sanselige er en mulighet til å erfare verden.

Bestill En lidenskap på biblioteket

Hendelsen

«Jeg er ferdig med å sette ord på det som for meg framstår som en total menneskelig erfaring, av liv og død, av tiden, av moral og forbud, av loven, en erfaring som fra ende til annen ble opplevd gjennom kroppen»
(Hendelsen, s. 79)

Hendelsen handler kort sagt om omstendighetene rundt egenopplevd illegal abort i 1963, i en tid hvor det var umulig å forestille seg at kvinner en gang skulle få rett til selvbestemt abort. Når Ernaux skjønner at uhellet er ute, søker hun først råd hos en venn, som sjokkert prøver å overbevise henne om å «la naturen gå sin gang», det vil si ikke gjøre den forbrytelsen det ville være å ta abort. Annie får tips om å gå til «en kone», som hun gjentatte ganger prøver å oppspore. Når hun ikke lykkes kontakter hun omsider en lege. Annie klarer ikke å si rett ut hva hun har kommet dit for, men det sier seg selv, og legen konstaterer graviditeten. Hun drar derfra uten å ha fått mer hjelp.

Når hun omsider får hjelp til å framkalle spontanabort, holder hun på å blø ihjel. Hun blir nødt til å komme seg på sykehus. Når turnuskandidaten som fungerer som lege skal gjøre den nødvendige utskrapingen, og sykepleieren som tar seg av henne, finner ut at Annie er student ved det humanistiske fakultet på universitetet, får hun en beklagelse på at de tidligere har avvist henne. Om legen visste at hun tilhører «hans klasse» kunne hun fått bedre behandling.

Hendelsen gir en unik øyenvitneskildring av en ikke så uvanlig hendelse i en tid da det ikke bare var moralsk forkastelig å ønske å ta en abort, men også ulovlig og dessuten farlig å gjennomføre det. Ernaux skildrer sin egenopplevde hendelse med et edruelig blikk; nøkternt og realistisk, men utelater heller ingenting av råskapen ved historien, kynismen og fortvilelsen.

Bestill Hendelsen på biblioteket

Sommeren 58

Sommeren 58 fra 2008 handler om den sommeren hvor Annie, 17 år gammel, for første gang skal ut i verden for å jobbe på en feriekoloni i Normandie. Annie Duchesne, som hun het da, er storøyd og uerfaren og har aldri sovet borte før, langt mindre vært med en mann. I løpet av de første tre dagene på feriekolonien tilbringer hun en natt med sjefsaktivitet-lederen. Opplevelsen blir så traumatisk for Ernaux at den setter i gang sjokkbølger av skam som preger henne resten av livet.

Sommeren 58 er en utforsking av minnene. Ernaux er kritisk til prosessen, hun samler stoff gjennom det hun måtte klare å framkalle av brev og bilder. Hun forsøker å gjenskape den jenta hun var, å fylle «hullet», skrive den teksten som hun alltid ville skrive men som ble satt på vent. Resultatet er en uvanlig ærlig tekst. Det blir veldig tydelig at Ernaux er en forfatter som ønsker å komme nærmest mulig kjensgjerningene. Hun moraliserer ikke, forsøker ikke skjule, men legger alt fram og lar leseren gjøre resten. Det er som om hun er på leting etter en ny skrivemåte for å beskrive det som skjedde med den jenta hun en gang var.

«En mistanke: Har jeg ikke, av dunkle grunner, villet brette ut dette tidspunktet i mitt liv for å eksperimentere med skrivingens grenser og drive kampen med virkeligheten til det ytterste (jeg går så langt som å tenke at mine foregående bøker kanskje bare er omtrentligheter i dette perspektivet?)»
(Sommeren 58, s. 49)

Bestill Sommeren 58 hos biblioteket

Årene

På den ene sida er Årene en slags oppramsing over kulturelle og politiske hendelser og bevegelser som har skjedd med et «vi» over ulike tidsepoker i Frankrike. På den andre siden er den en personlig beretning om en jente, en ung kvinne, en voksen kvinne, som lever og påvirkes som menneske gjennom disse epokene. Direkte og indirekte settes det søkelys på disse samfunnsmessige strukturene og hvordan de påvirker både det kollektive og det personlige. Hun setter spørsmålstegn, analyserer og drøfter; tilsynelatende kjølig, men med en undertone av temperament som starter en refleksjonsprosess hos leseren.

Årene er en annerledes erindringsbok, som på mange måter sier mer om et land og en kultur enn om forfatteren selv. Ernaux viser mer enn hun fortolker, beskriver framfor å forskjønne. Fraværet av patos og sterke følelser; hennes «flate» skrivestil, gjør innholdet mer potent, ikke mindre.

Bestill Årene hos biblioteket