Slik tar vi hensyn til overvann i byutvikling

Overvann defineres som overflateavrenning som følge av nedbør eller snøsmelting. Overvann kan infiltreres og fordrøyes på egnete steder. Dersom vannmengden overstiger kapasiteten i ledningsnettet eller i fordrøyningsanlegg, må vannet avledes trygt via definerte flomveier.  

Det vil bli mer overvann i framtiden enn det er i dag, på grunn av klimaendringer.  

Følgende omstendigheter gjør at overvann vil få større konsekvenser i framtiden enn det har i dag: 

• framtidige nedbørshendelser med større mengder, intensitet og hyppighet 
• arealstrategi med mål om fortetting  

Følgende faktorer vil bidra til å forverre situasjonen enda mer: 

• et aldrende ledningsnett 
• havnivåstigning og stormflo  

Selv om det er vanskelig å forestille seg framtidige værsituasjoner samt deres konsekvenser i dag, bør utviklingen av byen tar høyde for at klimaet vil endre seg. 
Planlagt fortetting rundt knutepunkter har mange fordeler sett fra et byutviklingsperspektiv. Samtidig betyr fortetting flere harde flater og større avrenning. Kommunens aldrende ledningsnett er ikke dimensjonert for så store vannmengder, og saneringstiltak er som oftest svært tids- og kostnadskrevende. Det samme gjelder for områder der havnivået er så høyt at man får inntrengende vann i ledningsnettet.  

Mange ledninger i det kommunale ledningsnettet fører overvann (regn) og avløpsvann (kloakk) i én felles ledning. Med økte nedbørsmengder vil våre fellesledninger ikke ha tilstrekkelig kapasitet til å ta unna alt vannet. Overvann vil i tillegg fylle opp kapasiteten i renseanleggene. En overbelastning av det kommunale avløpssystemet vil kunne føre til  

• tilbakeslag av avløpsvann i bygninger 
• oversvømmelser fra kummer i byrommet 
• oversvømmelser rundt bekkeinntak, kulverter og langs bekker  
• islagte veier når overvann fryser  
• at avløpsvann går i overløp fra pumpestasjoner og urenset ut i fjæra  
• opphopning av miljøgifter foran overløpsledninger i fjæra  
• en dårlig rensegrad som kan føre til strengere rensekrav

Mål 1: forebygge skade 

Vi skal møte klimaendringer som økt nedbør, mer ustabile vintre og et stigende havnivå på en slik måte at skader og ulemper på mennesker, bygninger, eiendom og infrastruktur minimeres. Å forebygge skader er et økonomisk bærekraftig prinsipp. 

Mål 2: ta vare på miljø og vannressurser 

Vi skal ivareta miljøet og sikre god økologisk og kjemisk tilstand i vannforekomstene og resipienten. Å ta vare på fremtidige generasjoners ressurser er en bærekraftig målsetning. 

Mål 3: bruke overvann som ressurs 

Vi skal bruke overvann som ressurs i bylandskapet. Både fordi det avlaster kapasitetsgrensen i våre renseanlegg, og fordi blågrønne overvannstiltak bidrar til et bedre lokalmiljø. 

Formålet med planen er å lage en robust overvannstrategi for både eksisterende og fremtidig bebyggelse.  

Byvekst innebærer flere tette flater. For å legge til rette for god overvannshåndtering, har vi laget en strategi med seks tiltak: 

• Tiltak 1: et separert, ledningsbasert overvannsnett 
• Tiltak 2: avledning i bekker og grøfter 
• Tiltak 3: lokal håndtering av overvann 
• Tiltak 4: blågrønnhvit faktor 
• Tiltak 5: flomveier 
• Tiltak 6: renserutiner for sluk og veier 

Strategien supplerer den tradisjonelle, ledningsbaserte overvannshåndteringen (tiltak 1) med ulike tiltak (tiltak 2-5), for å avlaste kapasiteten i ledningsnettet. Tiltakene anlegges som åpne løsninger, som har fordeler fremfor lukkede systemer under bakken. Utover det vil disse bidra til å sette fokus på utforming av uteområder og det offentlige byrommet med «blågrønne» elementer. Tiltak 6 derimot håndterer ikke overvann som mengde, men har fokus på rensing.  

Tiltak 1: et separert, ledningsbasert overvannsnett 

Overvann skal ledes bort i et eget ledningsnett under bakken. Målet er at overvann legges i egne, separerte ledninger, som ikke blandes med avløpsvann i et fellessystem, slik det er i dag. Inntil fellessystemet er lagt om til et separert system, må det avlastes med alternative tiltak (tiltak 2 – 6). 

Tiltak 2: avledning i bekker og grøfter  

Topografien i Tromsø tilsier at det blir kortvarige, men veldig intense overvannsmengder som må håndteres. Derfor kan Tromsøs mange vassdrag ikke lenger legges i rør, men må holdes åpne for å kunne avlede store mengder vann fra fjellet og fra de tette flatene i bebyggelsen. 

Tiltak 3: lokal overvannsdisponering 

Det må lages ordninger som fordrøyer overvann lengst mulig på egen tomt. Slik unngår man at det kommer store mengder vann til ledningsnettet på kort tid. Disse tiltakene er små hver for seg, men i sum kan de avlaste ledningsnettet. 

Tiltak 4: blågrønnhvit faktor 

Dette er et verktøy i plan- og byggesaker for å få håndtering av overvann i uteromsplaner. Alle utbyggingsprosjekter må anlegge åpne overvannstiltak for å kompensere for de tette flatene som all utbygging medfører. Slike tiltak vil avlaste ledningsnettet.

Tiltak 5: flomveier 

Når det regner mer enn ledningsnettet er dimensjonert for, er det behov for flomveier for å sikre kontrollert avrenning. Flomveier må utformes for å kunne avlede en 200 års flomhendelse. Flomveier kan være bekker, grøfter og veier. De primære flomveiene er kartlagt på overordnet nivå og må tas inn i kommuneplanens arealdel. Det skal ikke bygges noe i flomveitraséer.  

Tiltak 6: renserutiner for sluk og veier 

Overvann fra alt bebygd areal inneholder en varierende andel av miljøgifter, men våre renseanlegg er ikke tilrettelagt for rensing av miljøgifter. Særlig i fjærasonen kan det bli oppsamling av miljøgifter, nært store boligprosjekter. Derfor må det bygges opp en struktur som renser overvann før det slippes ut i havet. Bruk av blågrønnhvit faktor i plansaker (tiltak 4), gode feierutiner og tømming av sluk, vil bidra til å minske forurensingsgraden i fjæra. 

Overvann i Tromsø fortoner seg ulikt avhengig årstid. Overvann om høsten og vinteren skaper oftest problemer når det blir en mildværsperiode kombinert med nedbør på frossen mark. Overvann kan fryse og danne tykke islag. Sluker, grøfter og inntak kan fryse og vil ikke fungere. 
Om våren vil mildvær og nedbør forårsake overvann i forbindelse med snøsmelting. Også her er det stor fare for at ledningssystemet ikke vil fungere på grunn av frosne eller tilstoppede inntak.  

På grunn av klimaendringer forventes det at både nedbør og temperatur vil øke relativt mye frem til år 2100. I dag er gjennomsnittstemperaturen i Tromsø 2,6 grader. Denne er beregnet til å øke med cirka 5 grader, men med noe større økning på vinteren enn sommeren. Som følge av temperaturøkningen antas en betydelig reduksjon i snømengden og antall dager med snø, mens det blir mer nedbør som regn om vinteren. Den årlig gjennomsnittsnedbøren i Tromsø er 105 centimeter og antas å øke med cirka 15 prosent. 

En relativ stor økning av intense nedbørsepisoder vil føre til større og mer hyppige flommer, spesielt i de små vassdragene i Tromsø. Mengden overvann vil øke tilsvarende. Sannsynligheten for større problemer med drenering, vann på avveie og erosjon, med resulterende flom- og overvannsskader er betydelig. På Tromsøya med sine små nedbørsfelt er det begrenset hvor store flomskader som kan oppstå. På Kvaløya og på fastlandet med større nedbørsfelt, mange bekkelukkinger og underdimensjonerte bekkeinntak er risikoen for større skader til stede. 

I Tromsø forventes en havnivåstigning på cirka 55 centimeter frem mot 2100. Stormflo og bølger vil strekke seg lenger inn på land og kan skade høyere liggende bebyggelse og infrastruktur enn ved dagens stormflo. 

Vinterklimaet i Tromsø er ustabilt, og dette vil forsterkes i fremtiden. Overvannssystemene vil slite med kapasiteten, og dersom ikke ledningene og flomveiene har tilstrekkelig kapasitet, kan bebyggelse og infrastruktur bli skadet. Det bør derfor vurderes en kombinasjon av åpne og lukkede frostfrie løsninger for fremtidig overvannsdrenering. 

Effekten av havnivåstigning vil spesielt føre til økte problemer med hevet vannnivå i overvannsnettet i den «laveste sonen», der ledningsnettet får innslag av tidevann. Her vil omfanget av tilbakeslagsskader øke. I kombinasjon med den planlagte utbyggingen i strandsonen vil dette gi tekniske utfordringer fremover og kan gi til dels betydelig økte kostnader for overvannshåndteringen. 

Vi har gjennomført en landskapsanalyse, for dele inn byområdet i Tromsø i ulike typer nedslagsfelt med sine kjennetegn. Analysen viser avrenningsmønster og vannveier i de ulike landskapene. 

Store deler av Tromsøs byområde ligger i terreng med stigning, som gir god helning og dermed god avrenning til sjø. Det er imidlertid tynne lag av løsmasser med begrenset evne til å ta opp i seg vann.  

Et særlig kjennetegn for Tromsø er småbekkene som renner fra marka til fjorden. Disse fungerer som flomveier og utgjør en sentral del av den lokale overvannshåndteringen.  

Avrenningsforholdene på fastlandet og Kvaløya er ganske like hverandre. Det samme gjelder for øst- og vestsiden av Tromsøya. 

Et menneskeskapt landskapselement er fyllinger langs hele østsiden av Tromsøya og rundt bruhodet på fastlandet. Tradisjonelt har fyllingene vært brukt til havne- og næringsformål, men en transformasjon til boligområder er i gang. Kommunen har fokus på å skape gode boområder med strandpromenade og tilgang til sjøen.  

Tromsøya 

Landskapet på Tromsøya avgrenses av det langsgående høydedraget fra sør til nord på øya. Høydedraget deler byområdet i to store landskapsrom: Tromsøysundet og Sandnessundet. Dette gir godt fall uten ekstreme høydeforskjeller.  

Noen brattere områder ligger ovenfor Stakkevollvegen og rundt nordspissen av øya. Mens området rundt flyplassen samt fyllinger på østsiden av øya er større flate områder der overvann kan samle seg. Det finnes ikke noen større, åpne bekker på øya, med unntak av Sykehusbekken (Gimle), Prestvannbekken (Workinnmarka) og Bjørnebekken (Hamna) som alle er lagt i rør over store strekninger. Men det finnes en del åpne grøfter i de mindre urbane områdene på øya.  

Kvaløya og fastlandet 

Kvaløya karakteriseres av mindre markerte daler enn på fastlandet. Kystlinjen langs fastlandet er relativt ensformet uten holmer og bukter. Kvaløyas kystlinje er noe mer variert med bukter, viker og små øyer. Kvaløya er foreløpig mindre påvirket av menneskelig aktivitet og har bevart sin naturlige fjæresone. Ved utledning av overvann til sundet vil de topografiske forholdene i enkelte områder forårsake bakevjer og dårlig vannutskiftning. Tilførsel av overvann i slike områder vil kunne påvirke vannkvaliteten lokalt.  

Topografi og nedbørsfelt 

Byområdet i Tromsø kan deles inn i tre typer nedbørsfelt. 

• Bebygde områder med små oppstrøms nedbørsfelt (Tromsøya): her er det små nedbørsfelt oppstrøms som gir mindre vannmengder. Derfor ledes overvann ofte vekk i lukkede rør, enten i egen overvannsledning eller i en felles avløpsledning. Her finnes det få store vannveier som bekker eller elver, som det er naturlig å lede overvann til. 
• Bebygde områder med større oppstrøms nedbørsfelt (Kvaløya og fastlandet): her ser vi store nedbørsfelt oppstrøms som kan gi mye avrenning. I dette området eksisterer det større vannveier, som for eksempel Tromsdalselva, Krokenelva, Storelva og Slettelva. Ved flom kan disse gå utover sine bredder. Store nedbørsfelt gir også større potensial for grunnvannsproblematikk nedstrøms. Det kan derfor være viktig å ha avskjærende grøfter oppstrøms fra byggefelt, for å ta unna overvann. 
• Utfyllingsområder i sjø: flate utfyllinger med lite fall, gir kraftig reduksjon i kapasitet på ledninger. Dette øker risiko for utstrømming av overvann. Økt havnivå vil sterkt forverre situasjonen. 

Utbyggingsmønstre 

Planlagt utbyggingsmønster, vedtatt i kommuneplanens arealdel 2017-2026, har stor betydning for valg av overvannsløsninger for Tromsø by. For distriktet med spredt bebyggelse og mindre tettsteder fremsetter kommuneplanen ikke noe spesielt utbyggingsmønster.  

Arealstrategien for Tromsøs byområde er en tett og kompakt by, der fortetting rundt knutepunkter og langs kollektivtrafikkakser samt fortetting i småhusbebyggelsen er sentrale elementer. Fortetting gir flere tette flater og raskere avrenning. I tillegg kommer fortetting i form av blokkbebyggelse ofte i lag med garasjeanlegg under bakken, noe som gjør infiltrasjon og fordrøyning av overvann vanskelig.  

Som kommuneplanens arealdel viser, vil en vesentlig del av byutviklingen foregå på fyllinger langs Tromsøysundet. Overvann fra disse nye områdene vil ikke bli et stort problem, men sikkerheten mot oversvømmelser forårsaket av høyereliggende områder, er derimot et stort problem fordi utfyllingen sperrer for at overvann kan nå sjøen.  

Oversvømmelser kan komme fra overflatestrømning av overvann langs flomveier eller fra eksisterende rørsystemer, som ikke har tilstrekkelig kapasitet. 

Avløp: i fellessystem betyr det både kloakk og overvann, mens i separert system er det kun kloakk. 

Avrenning: andelen vann fra nedbøren som renner fra nedbørsfeltene og ut i bekker eller elver og derfra ut i havet. 

Avskjærende overvannsgrøfter: samler avrennende overvann og tilfører det til en bekk, sjø eller andre løsninger hvor overvann fordrøyes lokalt. 

Blågrønnhvit faktor: metode i uteromsplanlegging som kompenserer for bebygd og tett areal. 

Drensvann: vann som samler seg på eller under bakken. 

Dypvannsutslipp: utslipp av avløp i sjøen på steder med god dybde. 

Fellessystem: ledningssystem hvor kloakk og overvann fraktes i samme ledning til renseanlegg. 

Flomvei: avrenning på overflaten i definerte korridorer. 

Fordrøyning: holder vann tilbake og forsinker avrenning. 

Fornyelse av ledningsnettet: viser til rehabilitering av eksisterende ledninger, eller omlegging fra fellessystem til separert system. 

Frakobling av takrenner: at man kobler takvannet fra ledningsnettet, og leder vannet ut på plen eller andre fordrøyningsløsninger. 

Infiltrasjon: vann på overflaten som trenger ned i grunnen. 

Klimafaktor: påslag som anbefales å legge til dagens nedbørverdier for å ta hensyn til forventede klimaendringer fram mot slutten av århundret. 

Laveste sone: lavtliggende områder hvor tidevannet påvirker ledningsnettet, for eksempel på steder hvor det er fylt ut for å bygge i fjærasonen. 

Ledninger: i vannbransjen sier vi «ledninger» der hvor folk flest ville sagt «rør». Siden «ledninger» allerede er i bruk i mange dokumenter, velger vi å bruke dette ordet også her for å unngå forvirring. 

Lokal overvannsdisponering: samlebetegnelse for ulike løsninger hvor overvann infiltreres eller fordrøyes lokalt. 

Nedbørsfelt: et område med felles avrenning til elv, bekk eller sjø. 

Oppstrøms/nedstrøms: i retning mot/med retningene som vannet flyter. 

Overvann: avrenning av vann på overflate, som følge av nedbør, snøsmelting eller havnivåstigning. 

Pumpestasjoner: anlegg med maskiner som pumper avløpsvann videre til renseanlegg. 

Primærrensing: mekanisk renseprosess som fjerner organisk materiale med sil. 

Regnbed: beplantet forsenking i terreng for å oppnå infiltrasjon og fordrøyning. 

Resipient: elv, hav eller grunnvann som er mottaker av behandlet eller ubehandlet avløps- og overvann. 

Sandfang: kum, tank eller annen løsning for å skille ut eller samle opp sand og grus fra overvann før vannet renner videre inn på avløpsnettet. 

Sekundærrensing: en renseprosess som består av et mekanisk, kjemisk og biologisk rensetrinn. 

Separert system: avløpssystem som består av to ledningsnett, ett for spillvann (kloakk) og et for overvann (nedbør). 

Uteromsplan: viser hvordan den ubebygde delen av tomta er utformet.