Nå som vi nok en gang må holde avstand for å unngå covid, kan det være en idé å slenge seg på sofaen med ei bok av Ovid.

Echo and Narcissus, av John William Waterhouse

Nå som vi nok en gang må holde avstand for å unngå covid, kan det være en idé å slenge seg på sofaen med ei bok av Ovid.

Siste oppdatering 02. des 2021, kl. 18:59

Publisert 26. nov 2021

Boka jeg sikter til er selvfølgelig Forvandlinger, hans hovedverk, som nå, omtrent 2000 år etter den ble skrevet, har en selvfølgelig plass i den vestlige kanon, full av krutt som den fortsatt er. 

Hvem var så Ovid? Og hva er Forvandlinger? For å ta det første først: Ovid var en romersk poet som levde fra år 43 før vår tidsregning til år 17 eller 18 etter vår tidsregning. Han var altså samtidig med Keiser Augustus, Romerrikets første keiser, som markerte begynnelsen på den drøyt 200 år lange perioden som kalles Pax Romana. 

Forvandlinger er et voldsomt verk. I løpet av 15 sanger gjenforteller Ovid verdens historie, fra dens tilblivelse til guddommeliggjøringen av Julius Cæsar rundt år 40 før vår tid. Omtrent 250 myter og fortellinger, opprinnelig greske, (apropos appropriasjon) blir gjenfortalt i løpet av disse 15 sangene, den ene spenstigere enn den andre. 

Som tittelen antyder, har storparten av mytene og fortellingene med forvandling å gjøre. Allerede på de første sidene får vi historien om hvordan verden skapes og forandres. Her får vi beskrivelser av delfiner som svømmer forbi tretoppene etter at en forsmådd Jupiter har straffet menneskene med en ødeleggende flod (høres det kjent ut?), fortellingen om de to menneskene som overlever og hva de må gjøre for å gi menneskeslekten en ny start, samt myten om Dafne som lot seg forvandle til et laurbærtre for å unngå den forelskede, og svært pågående, Apollon. 

Myter som den om Dafne og Apollon, finnes det flust av i Forvandlinger. Vi møter for eksempel Io, nymfen Jupiter gjør om til ei ku når kona, Juno, begynner å mistenke at de to har et forhold. Trikset fungerer selvfølgelig ikke, og Juno krever å få kua i gave, for så å sette Argus, han med de mange øynene, til å passe på den. Og dette er bare begynnelsen på myten om Io.

Grunnen til at jeg trekker frem myten om Io, er for å belyse en av de mange gledene ved å lese Ovid i dag, spesielt om man ikke har et sterkt forhold til greske og romerske myter fra før av, nemlig gleden man fylles av når man kommer over en fortelling eller en passasje som forklarer ord og begreper vi fortsatt bruker. Her får man opphavet til ord som argusøyne, ekko, atlas, narsissisme og morfin, i tillegg til at vi får historien om hvordan dyrearter ble til — veversken Arakhne som ble forvandlet til en edderkopp; Argus som blir til en påfugl med alle øynene på halen — og hvordan disse spredde seg rundt om i verden — bloddråpene fra Medusas hode som forvandler seg til giftige ormer da Perseus sølte dem over Afrika. 

Det er ikke bare på ordnivå man kan få slike aha-opplevelser når man leser Ovid. For er det ikke noe gjenkjennelig ved flere av fortellingene og figurene som presenteres (og da sikter jeg ikke bare til det at vi kjenner dem igjen fra gresk mytologi)? Morfevs, for eksempel, en gud forbundet med søvn og drømmer, minner ikke han om en viss frakk- og solbrillekledd figur fra The Matrix? Og kjenner vi ikke igjen myten om Pygmalion i Audrey Hepburn-musikalen My Fair Lady? Myten om Orfeus og Eurydike er gjenfortalt utallige ganger i litteraturens og filmens verden. Eksemplene på Shakespeares bruk av Ovids myter er flere, for ikke å si referansene man finner i T. S. Eliots The Wasteland. Christopher Ransmayer leker seg med flere av figurene og mytene i romanen Den siste verden, som kretser rundt Ovids forsvinning under eksiltilværelsen i Tomi. I beste fall kan kunnskap om de opprinnelige mytene og figurene være med å berike verket som låner fra det, i verste fall er det bare gøy å kjenne dem igjen. 

Når alt over er skrevet: Det er ikke slik at man kun får utbytte av Ovids Forvandlinger om man leser for det som er nevnt over. Ja, det er moro å gå tilbake til der mye av kulturen vi forholder oss til i dag begynte, men for denne leseren er det mer som en positiv bieffekt å regne. Først og fremst burde du lese for det lekne språket, de spinnville historiene (du vil ikke tro hvor mange grunner gudene hadde for å gjøre mennesker til kyr), den sorte, sorte humoren og de voldsomme tragediene. Verket er dessverre ikke oversatt til norsk enda, men biblioteket har den danske utgaven, oversatt av Otto Steen Due. Ikke så kyndig i dansk? Prøv allikevel. Jeg ovidriver ikke når jeg skriver at det er verdt tiden din.